En hel uke i begravelse krevde mer enn jeg først trodde.
Å svare på spørsmålene jeg fikk, ble etter hvert umulig uten å referere til en eller annen religion, guddom eller annen kunnskap jeg rett og slett ikke har.
 

Det tok et par dager før jeg forsto at det bare handlet om å lytte.

Og som jeg tidligere har sagt,  jeg er ikke religiøs, så jeg må presisere: Det er ikke et valg jeg har gjort, det er bare sånn det er.

 

Men jeg tror!

Jeg tror på livet, kjærligheten, gleden og på sorgen. Og jeg tror også på døden, som vil komme akkurat når jeg trenger den mest.
Men ikke brått, og ikke for tidlig, for det tror jeg ikke noe på!

​

Og hvis jeg skulle våkne opp i en annen tilstand,  i en helt annen tilværelse,
så får jeg vel som fortjent, vil jeg tro.

​